Sanksjoner

Hvorfor stiller ikke det internasjonale samfunn opp på samme måte for det palestinske folket som grunnleggende sett er i samme situasjon som ukrainerne? De lever under okkupasjon fra Israel, og sivilsamfunnet utsettes daglig for menneskerettighetsbrudd og brudd på humanitærretten. Tidvis utsettes befolkningen for brutale militære angrep som tar et stort antall liv og som legger sivil infrastruktur i grus

Av Kjell Brygfjeld, advokat og en av initiativtakerne til Forsvar folkeretten

Daglig opplever vi sterke fordømmelser fra det internasjonale samfunnet av Russlands brutale og folkerettsstridige angrep på Ukraina. Fordømmelsen følges opp av harde sanksjoner rettet mot Russlands økonomi og økonomien til oligarkene – kretsen rundt Putin. Både fordømmelsen og sanksjonene er på sin plass – som støtte til et land under angrep og okkupasjon, og til et sivilsamfunn under et brutalt og rettsstridige angrep på befolkning og samfunnsstruktur. Det internasjonale samfunnet står opp mot aggresjon og undertrykkelse der formålet med sanksjonene er å tvinge Russland til å avslutte aggresjonskrigen mot Ukraina, overgrepene mot sivilsamfunnet, og å etterleve vår internasjonale rettsorden.

I denne situasjon er det mange som spør seg: Hvorfor stiller ikke det internasjonale samfunn opp på samme måte for det palestinske folket som grunnleggende sett er i samme situasjon som ukrainerne? De lever under okkupasjon fra Israel, og sivilsamfunnet utsettes daglig for menneskerettighetsbrudd og brudd på humanitærretten. Tidvis utsettes befolkningen for brutale militære angrep som tar et stort antall liv og som legger sivil infrastruktur i grus.

Okkupasjonen og undertrykkelse av palestinerne har pågått siden 1948 da ca. 700.000 palestinere ble drevet fra sine hjem og havnet i flyktningeleirer som i dag huser tredje og fjerde generasjons flyktninger. FN har gjennom et tjuetalls vedtak krevd at Israel avslutter okkupasjonen av palestinske områder og lar flyktningene vende tilbake til sine hjem. I strid med klare forbud i humanitærretten fordriver Israel den dag i dag palestinerne fra sine hjem og etablerer folkerettsstridige bosettinger på okkupert palestinsk land. Dette er slått fast av Sikkerhetsrådet i resolusjonen 2334. På samme måte har Israel bygd en mur som skiller palestinere fra palestinere – en mur som er erklært som ulovlig av Den internasjonale domstolen i Haag. Siden 2007 har Israel holdt Gazas befolkning som gisler i en helt umenneskelig blokade, og intet land har så mange mindreårige i fengsel som nettopp Israel. Barn som kaster stein mot okkupasjonsmaktens soldater blir fengslet som terrorister, mens i Ukraina blir de helter.

Hvor lett er dette å forstå?

Nylig har FNs spesialrapportør for menneskerettighetssituasjonen i de palestinske okkuperte områder, Michael Lynk, lagt fram en rapport for FNs menneskerettighetsråd der han konkluderer med at den palestinske befolkningen lever under et israelsk apartheidsystem. Denne konklusjonen er trukket på grunnlag av fakta fra de okkuperte områdene og annekterte Øst-Jerusalem, sammenholdt med FNs konvensjon mot apartheid (International Convention on the Suppression and Punishment of the Crime of Apartheid) og statuttene for Den internasjonale straffedomstolen (Romastatuttene). Dette er ikke en apartheidvariant av sørafrikansk type, men apartheid basert på konkrete forhold som palestinerne lever under. Lynk sine konklusjoner er helt i tråd med konklusjonen fra israelske menneskerettsorganisasjoner og internasjonale organisasjoner så som Human Rights Watch, B’Tselem og Amnesty International.

Denne iøynefallende og åpenbare forskjellen på reaksjoner på to like situasjoner har skapt en egen diskusjon i politiske og folkerettslige miljøer. Hvorfor reageres det ikke med sanksjoner i tilsvarende tilfeller som mot angrepet på Ukraina, og hvorfor reageres det ikke på åpenbare og alvorlige folkerettsbrudd som vi blir informert om nærmest daglig, det være seg Afghanistan, Irak, Libanon, Syria, Vest Sahara, Jemen og altså Palestina?

Dette er en problemstilling som Forsvar folkeretten har vært opptatt av siden initiativet ble tatt i 2019. Mens andre lands brudd på folkeretten, humanitærretten og menneskerettighetene blir straffet med tunge sanksjoner, møtes Israels brudd på internasjonal rett i høyden med verbal kritikk. På dette grunnlaget fortsetter israelske myndigheter sin rettsstridige politikk uten å bli ansvarliggjort.

Hvordan og på hvilket grunnlag kommer sanksjoner i stand og hvorfor eksisterer det en slik forskjellsbehandling? Hvilken effekt har sanksjoner? Dette er spørsmål som stilles på dagskonferansen til Forsvar folkeretten, «Sanksjonering av land som bryter internasjonal rett», 5. april på Litteraturhuset. Hit kommer FNs spesialrapportør Michael Lynk, forsker Sverre Lodgaard fra NUPI, folkerettseksperten Terje Einarsen, stortingsrepresentantene Åsmund Aukrust og Ingrid Fiskaa, biskop Kari Veiteberg med flere – og som vil problematisere og debattere bruken av sanksjoner med tanke på å bringe folkerettsstridig praksis til opphør.

Aldri har dette temaet vært mer aktuelt enn i disse tider.

En forkortet versjon av kronikken er publisert i Klassekampen, 30. mars 2022.

KONFERANSEN 5. APRIL: Program og kjøp av billetter – klikk her.