Kronikk «Når folkeretten brytes»

Av advokat Kjell M. Brygfjeld, jurist Ketil Lund og advokat Marit Lomundal Sæther, blant initiativtakerne til «Forsvar folkeretten».

Hva er grunnen til at regjeringen ikke ønsker offentlighetens lys på eller debatt om sin holdning og håndtering av folkeretten?

For ett år siden lanserte 44 jurister med forskjellig bakgrunn initiativet «Forsvar folkeretten». Initiativet har siden fått tilslutning fra flere landsdekkende organisasjoner. Utgangspunktet vårt var Israels vedvarende brudd på folkerett og humanitærrett og økende usikkerhet om framtida til vårt internasjonale rettssystem. Alenegang fra mange land og ulike reaksjonsformer på likeartede brudd på folkerett og humanitærrett reiser tvil om troverdigheten og effektiviteten til et system som skal og bør behandle alle likt. I en tid preget av mange konflikter med stort skadepotensiale er det viktig for stater og sivilbefolkning i konfliktområder å kunne stole på den beskyttelse et internasjonalt rettssystem gir – enten det gjelder beskyttelse mot krigshandlinger eller vern av sivile i krig og okkupasjon. Men i den harde virkelighet blir dette snarere håp enn realiteter.

For å markere denne situasjonen ønsker «Forsvar folkeretten» gjennom dagskonferansen «Når folkeretten brytes» 3. november å sette søkelyset på Norges reaksjoner på Israels brudd på internasjonal rett. Vi mener at disse ikke samsvarer med reaksjonene mot tilsvarende brudd på humanitærrett og folkerett i andre sammenhenger. Norge deltar allerede i 26 sanksjonsregimer med sanksjoner for langt mindre alvorlige brudd på internasjonal rett enn det som vi er vitne til i Midtøsten. Hvorfor ser vi en slik forskjellsbehandling?

Som om ikke dette var nok. Etter en flere år lang og kostbar kampanje med intens lobbying og merkevarebygging fra norske myndigheter ble Norge i juni 2020 stemt inn som medlem i FNs sikkerhetsråd. På Utenriksdepartementets hjemmeside heter det om Norges prioriteringer i Sikkerhetsrådet bl.a.: Norge skal være tydelige og gjenkjennelige. Vi skal arbeide for respekt for folkeretten, inkludert humanitærretten og menneskerettighetene. Sammen med de humanitære prinsippene vil dette utgjøre bunnplanken for vårt arbeid i Sikkerhetsrådet.

På dagskonferansen 3. november, som er svært bredt sammensatt med innledere og panel, ønsker vi å debattere hvilket ansvar Norge har for å motvirke brudd på folkeretten og humanitærretten. I regjeringens politiske plattform, Granavoldenplattfomen, heter det at land som vedvarende og alvorlig bryter folkeretten skal møtes med økonomiske og politiske sanksjoner. Det interessante spørsmålet blir da hvordan den norske regjeringen etterlever sin egen politikk. Senest i august truet Norge med sanksjoner mot Hviterussland etter det avholdte presidentvalget, og nylig sluttet Norge seg til EU-sanksjoner mot Russland etter drapsforsøket på Aleksej Navalnyj: –Vi kan ikke akseptere at opposisjonelle forgiftes med militær nervegift uten at det får konsekvenser sier Eriksen Søreide til NRK. På den annen side strekker Søreide seg til å uttrykke «bekymring» når Israel beslutter å bygge 5.000 nye boliger i okkupert område (VG 16.10.20). Holdningen til den umenneskelige og folkerettsstridige blokaden av Gaza er at den bare kan løses med «forhandlinger mellom partene» (Stortinget 14.10.20).

Utenriksministeren og den politiske ledelse i UD er i to omganger og i god tid invitert til å innlede om Norges praksis ved brudd på internasjonal rett. På tross av at avslaget i første omgang ble beklaget med en oppfordring om å bli invitert til nye arrangement, har heller ikke denne gang noen fra den politiske ledelsen anledning til å delta. Også høyrerepresentantene Michael Tetzschner og Ingjerd Schou i Stortingets utenriks- og forsvarskomite, har takket nei – Tetzschner etter å ha takket ja, for så å trekke seg.  

Det er oppsiktsvekkende, og ikke minst overraskende, at ansvarlige for vår utenrikspolitikk ikke ønsker å delta i en offentlig debatt om hvordan Norge skal håndtere utfordringer knyttet til brudd på internasjonal rett. Vi forventer faktisk noe annet av en regjering som om få måneder skal ta plass i FNs sikkerhetsråd med folkeretten som sitt prioriterte arbeidsområde. I særlig grad så lenge FNs spesialrapportør for menneskerettighetssituasjonen i de palestinske okkuperte områdene, Michael Lynk, en av hovedinnlederne på konferansen, i sin rapport til FNs generalforsamling uttaler: In line with the international legal obligations respecting state responsibility, the international community should take all  measures,  including  countermeasures  and sanctions, necessary to ensure the respect by Israel of its duty under international law to end the occupation.

De problemstillinger som tas opp på konferansen er opplagt problemstillinger som Norge jevnlig vil møte i sin posisjon i FNs sikkerhetsråd.

Hva er grunnen til at regjeringen ikke ønsker offentlighetens lys på eller debatt om sin holdning og håndtering av folkeretten?

Kronikken er publisert i Klassekampens lørdagsutgave 31. oktober 2020.