Av Forsvar folkeretten, et initiativ av 44 jurister, advokater og professorer. En kortere versjon er trykt som kronikk i Klassekampen 13. september 2023.
Kjære utenriksminister Anniken Huitfeldt.
I sin utenrikspolitiske redegjørelse i Stortinget 21. mars, gjorde utenriksministeren seg flere refleksjoner:
Vi har ikke vært lengre fra en tostatsløsning enn siden før Oslo-prosessen for over 30 år siden. Formålet med Norges engasjement da var å legge grunnlaget for en tostatsløsning. Vi mener fortsatt at dette er den eneste måten å sikre fred og sikkerhet for både israelere og palestinere.
Jeg har ikke sett noen uttalelser hvor den sittende regjeringen i Israel gir uttrykk for en slik ambisjon. Da må vi se på deres handlinger. Og med stadig nye bosettinger tar Israel skritt i retning av en enstatsrealitet. Det er mange grunner til denne utviklingen, men Israels bosettingsaktivitet på okkupert land i Palestina er en av de viktigste driverne.
Jeg har på bakgrunn av denne utviklingen tatt til ordre for en kritisk vurdering av vårt engasjement i konflikten. Politikken vår må reflektere realitetene på bakken.
For oss handler dette også om vår prinsippfaste fordømmelse av okkupasjon og om beskyttelse av territoriell integritet. Uansett hvor vi ser folkerettsstridig okkupasjon.
Den 13. september er det 30 år siden Oslo-avtalen formelt ble undertegnet i Washington av palestinernes Mahmoud Abbas på vegne av PLO og Israels utenriksminister Shimon Peres – i nærvær av PLOs formann Yasir Arafat, Israels statsminister Yitzhak Rabin og USAs president Bill Clinton.
Siktemålet var å finne en løsning på Palestina-spørsmålet gjennom en senere fredsavtale herunder spørsmålet om Jerusalems status og de palestinske flyktningenes framtid – og en selvstendig palestinsk statsdannelse.
Etter hvert som årene har gått, har det vist seg at rammene Oslo-avtalen la opp til, aldri ble etterlevd og sluttforhandlingene ikke gjennomført. I stedet for at den har ført til fred, sier palestinske og israelske menneskerettsorganisasjoner at avtalen er blitt et verktøy for undertrykkelse. Gideon Levy, en anerkjent israelsk forfatter og journalist i Haaretz, beskriver i en avisartikkel 3. september, hvordan verden lot seg lure. Rabin og Peres søkte ikke rettferdighet eller fred. De søkte ro, noe som muliggjorde en tredobling av antallet bosettere og sikret videreføringen av okkupasjonen. For det er det ingen tilgivelse, skriver Levy.
Situasjonen på Vestbredden, Øst-Jerusalem og Gazastripen har gått fra vondt til verre. I strid med 4.Genevekonvensjon, bor det nå over 500.000 israelske jøder i de folkerettsstridige bosettingene på den okkuperte Vestbredden, og over 200.000 i bosettinger i annekterte Øst-Jerusalem. To millioner palestinere lever på 16. året under en umenneskelig blokade på Gazastripen som blir beskrevet som verdens største fengsel. Rapporter fra Amnesty International, B’Tselem, Human Rights Watch og FNs spesialrapportører for menneskerettssituasjonen i Palestina dokumenterer at Israels systematiske og omfattende menneskerettighetsbrudd innebærer apartheid.
Etter at FNs delingsplan for Israel og Palestina ble vedtatt i 1947 med et knapt flertall, har palestinerne kontinuerlig blitt fordrevet fra sine hjem, fratatt jord til fordel for bosettingene og muren, de er uten bevegelsesfrihet og selvbestemmelse, de utsettes for kollektiv straff og utenomrettslige drap, tortur og vilkårlig fengsling, ofte uten lov og dom. I løpet av de siste 20 årene er anslagsvis 10.000 palestinske barn arrestert og anholdt i det israelske militære interneringssystemet. I 2013 var Norge en av pådriverne for at resolusjonen «Right of the Palestinian People to self-determination» ble vedtatt av FNs menneskerettsråd. Resolusjonen slår fast palestinernes ufravikelige rett til selvbestemmelse, til å leve i frihet, rettferdighet og verdighet og til å etablere en suveren og levedyktig sammenhengende stat. Denne retten er fortsatt ikke realisert.
Til tross for Israels massive brudd på folkeretten, menneskerettighetene og humanitærretten, kan forbrytelsene fortsette straffefritt fordi politikere og diplomater forholder seg til en virkelighet som ikke stemmer med kartet og løsninger som er urealistiske.
Som svar på Israels manglende støtte til en to-statsløsning og vilje til fredsforhandlinger, sa utenriksministeren også i interpellasjonsdebatten på Stortinget den 14. mars om norsk Palestina/Israel-politikk: Det som er viktig når vi skal gjennomgå Norges holdning, er å se på hva som har bidratt til at det en stund har vært status quo, og at det nå er tilbakegang. Det har vært store endringer i israelsk politikk den siste tida, og jeg har ikke hørt fra den israelske regjeringa at de har dette målet lenger. Vi spiller da ikke lenger en rolle som en upartisk tilrettelegger, for det er ikke reelle forhandlinger. Da må vi forholde oss til situasjonen slik den er, og da må vi være konsekvente når vi ser folkerettsstridig anneksjon, uansett hvor i verden det skjer, og når vi ser okkupasjon av palestinsk territorium.Så det er viktig å være konsekvent. Utenriksministeren understreket at konflikten ikke har to likeverdige parter. Israel er okkupant og er en sterk militærmakt.
Fraværet av straffereaksjoner på Israels notoriske og vedvarende brudd på humanitærretten og manglende respekt for internasjonal rett fremstår som støtte til et Israel som anser seg hevet over de normer som gjelder for beskyttelse av okkuperte folk og områder. Denne passiviteten fra det internasjonale samfunnets side undergraver selve folkerettens betydning i det internasjonale rettssystemet.
Vi er alvorlig bekymret for dette eklatante fraværet av reaksjoner og inkonsekvensen dette gjenspeiler det internasjonale sanksjonsregimet. Samtidig som Israels forbrytelser kun møter verbal kritikk fra det internasjonale samfunnet, ser vi at andre lands folkerettsbrudd blir møtt med konkrete straffetiltak og tunge sanksjoner.
Utenriksministeren har flere ganger fremhevet at For oss handler dette også om vår prinsippfaste fordømmelse av okkupasjon og om beskyttelse av territoriell integritet. Uansett hvor vi ser folkerettsstridig okkupasjon. Hvordan vil utenriksministeren konkret følge opp dette standpunktet med tanke på Israels ulovlige okkupasjon?
Vi er usikre på hva utenriksministeren mener når hun sier at: Jeg har tatt til orde for en kritisk vurdering av vårt engasjement i konflikten? Hvem er involvert, og når kan vi forvente en konklusjon?
Utenriksministerens uttalelser i Stortinget forplikter og må forstås slik at politikken skal være i samsvar med fakta på bakken. Imidlertid er det ingenting som tyder på at den norske regjeringen så langt har tatt grep med sikte på at 75 års undertrykkelse av palestinerne opphører og ikke lenger fortsetter på Israels premisser i strid med folkerettslige forpliktelser og tredjestaters ansvar.
Vi ser fram til et svar.
Med hilsen Forsvar folkeretten
Professor Kristian Andenæs, advokat Edvard Bakke, advokat Siri Bergem, professor Jan Fridthjof Bernt, advokat Sissel Bjørkseth, advokatfullmektig Oda Marie Bjørvik, advokatfullmektig Hedda Larsen Borgan,advokat Kjell M. Brygfjeld, advokat Steinar W. Christensen, advokat Håkon Elvenes, advokat Bent Endresen, jurist Marthe Engøy, jurist Ella Havnevik Giske, advokat Cathrine Grøndahl, advokat Pål Hadler, advokat Christopher Hansteen, advokat Helge Hjetland, advokat Helge Hjort, advokat Ivar Holst, advokat Geir Hovland, advokat Solveig Kristine Høgtun, advokat Berit Jagmann, professor Alice Kjellevold, advokat Kirsten Langseth, advokat Mette Yvonne Larsen, jurist Ketil Lund, advokat Kirsten Vikesland Mæhle, advokat Lornts Nagelhus, fhv. høyesterettsadvokat Gunnar Nerdrum, advokat Bente Ohnstad, jurist Anders Parmann, professor Øyvind Ravna, advokat Knut Rognlien, advokat Bente Oftedal Roli, advokat Olav Rød, advokat Ole Tom Røed, jurist Tarjei Røsvoll, advokat Lorentz Stavrum, advokat Frode Sulland, advokat Harald Thoresen, advokat Josef Adam Younes, professor Peter Th. Ørebech og professor Henriette Sinding Aasen
Kopi til:
Stortingets utenriks- og forsvarskomite
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.