-Den israelske okkupasjonen hindrer realiseringen av palestinernes rett til selvbestemmelse, sa FNs spesialrapportør Francesca Albanese i sin innledning på konferansen «En palestinsk stat – 75 år med brutte løfter. Retten til selvbestemmelse», 9. februar arrangert av Forsvar folkeretten og ICJ-Norge.

-Jeg bestemte meg for at min første rapport til FNs generalforsamling skulle sette søkelyset på retten til selvbestemmelse for det palestinske folket i det okkuperte palestinske territoriet, sa Albanese. -For det første fordi retten er grunnleggende for alle andre rettigheter. Retten ble gitt til folket i Palestina med Folkeforbundets pakt fra 1919, i en tid da 70 % av palestinerne var muslimer, 20 % kristne og 10 % jøder. Etter dette er denne retten anerkjent som en umistelig rettighet for det palestinske folket som fastslått i flere FN-resolusjoner. Likevel forblir retten urealisert.

-Retten til selvbestemmelse slår fast at et folks rett til å bestemme sin politiske status, og sin økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling, skal være uavhengig og fri for fremmed dominans eller innblanding. En 55 år lang okkupasjon – som er erklært ulovlig – er uforenlig med retten til selvbestemmelse, sa Albanese. -For det andre er den juridiske betydningen og implikasjonen av selvbestemmelse enten fraværende eller grovt misforstått i den nåværende debatten til tross for at den er sentral i den internasjonale konsensus om hvordan man skal løse det som feilaktig kalles «Israel-Palestina-konflikten». De politiske, humanitære og økonomiske tilnærmingene som det internasjonale samfunnet har brukt for å håndtere den stadig forverrede situasjonen i det okkuperte palestinske territoriet, har uten unntak mislyktes. I stedet for å utfordre Israels ulovlige okkupasjon, har det internasjonale samfunnet normalisert den.

Mandatet til FNs spesialrapportør

Francesca Albanese som i fjor ble oppnevnt som FNs spesialrapportør for menneskerettssituasjonen i okkuperte palestinske områder, er den åttende personen og den første kvinnen som har denne rollen. Mens de fleste spesialrapportører rapporterer til FNs menneskerettsråd og FNs generalforsamling om spesifikke menneskerettighetsspørsmål, har Albanese sitt mandat fra 1993 som forutsetter landbesøk for å rapportere om Israels brudd på internasjonal lov i det palestinske territoriet okkupert siden 1967, dvs. Vestbredden, Øst-Jerusalem og Gazastripen. Selv om Israel som medlem av FN forplikter seg til å tilrettelegge for slike besøk, har Albanese fortsatt ikke fått innreise til Palestina til tross for at hun er offisielt invitert av palestinske myndigheter. Heller ikke hennes forgjengere, Michael Lynk og Richard Falk, fikk innreisetillatelse.

Albanese pekte på hvordan den gradvise anerkjennelsen av Israels apartheidregime i det okkuperte palestinske territoriet, har vist seg å være viktig og nødvendig ved at fokuset har skiftet fra å analysere enkeltbrudd på folkeretten til selve systemet som dominerer palestinerne under israelsk styre. Likevel mener hun at apartheid-rammeverket i seg selv ikke er tilstrekkelig til fullt ut å forstå alvoret i situasjonen eller for å fremme løsninger, fordi det omgår anerkjennelsen av det palestinske folkets kollektive rett til selvbestemmelse.

-Retten til selvbestemmelse er en kritisk brikke i puslespillet som gir mening til apartheid-rammeverket, men som ikke kan avvises bare på grunn av at så mange antyder at «det er ikke som Sør-Afrika», sa Albanese. -Apartheid-rammeverket er universielt. Saken er ikke og trenger ikke å være som Sør-Afrika, til tross for at det er mange likheter mellom apartheid i Sør-Afrika og i det okkuperte palestinske territoriet. I Sør-Afrika ble apartheid etablert innenfor sine egne statsgrenser og overfor sine egne borgere. I stedet kan den israelske apartheiden minne om Namibia, der det sørafrikanske apartheidregimet etablerte en langvarig okkupasjon som Den internasjonale domstolen anså som ulovlig. Ulovligheten og nødvendigheten av å stoppe den israelske okkupasjonen følger de samme linjene som den gangen ble brukt overfor Namibia.

Oslo-avtalene har gitt illusjonen om en palestinsk stat

-Oslo-avtalene har gitt illusjonen om at en uavhengig palestinsk stat var i emning, sa Albanese. -For det er sant: En palestinsk stat eksisterer, men den er i fangenskap. En regjering av undertrykte mennesker som mangler full jurisdiksjon over sine egne borgere, territorium og ressurser, kan ikke fungere uavhengig. La meg understreke at jeg er klar over at den norske regjeringen ikke anerkjenner staten Palestina. Dette endrer ikke det faktum at staten Palestina eksisterer i henhold til folkeretten og MonteVideo-kriteriene.

Grunnleggende prinsipper for selvbestemmelse er ikke tilstede

For at et folk skal kunne bestemme selv, må de for det første ha territoriell suverenitet, men dette bryter Israel ved å beslaglegge, annektere og fragmentere palestinsk okkupert land. I strid med folkeretten overfører Israel sin egen befolkning og bygger kolonier på okkupert land som i seg selv utgjør en krigsforbrytelse. For det andre må palestinerne ha suverenitet over egne naturressurser som er nødvendig for å utvikle en uavhengig palestinsk økonomi, noe Israel setter en stopper for ved å utvinne og utnytte ressursene til fordel for tredjeparter og bosetterne. Siden disse produktene er resultatet av en krigsforbrytelse, skal tredjestater de jure unnlate å handle og markedsføre dem. Noe annet er å gjøre dem medskyldige. Et folk er også avhengig av å eksistere kulturelt. Dette bryter Israel ved å tilegne seg, slette og undertrykke symboler på palestinsk identitet, blant annet ved å innføre et forbud mot det palestinske flagget, og ved å innføre læreplaner som eliminerer palestinsk historie, sa Albanese. – Palestinerne blir hindret fra å skape og utvikle sin egen politikk som illustrert av den umenneskelige forfølgelsen av anerkjente palestinske menneskerettighetsorganisasjoner.

Tredjestater, inkludert Norge, er folkerettslig forpliktet til ikke å anerkjenne som lovlig, hjelpe eller medvirke til den ulovlige situasjonen skapt av Israel på det okkuperte palestinske området. Dette omfatter både staten selv og private aktører som opererer under norsk jurisdiksjon. -På bakgrunn av dette konstaterer jeg at rapporten som flere norske organisasjoner som LO, Fagforbundet, Norsk Folkehjelp har bidradd til, Don’t buy into Occupation, er viktig, sa Albanese som oppfordret til å spre rapporten bredt.

Albanese fremholdt videre at innenfor rammen av selvbestemmelsesretten er bruk av makt ulovlig slik det gjøres for å opprettholde den israelske okkupasjonen. -Makt er bare berettiget hvis det er godkjent av FNs sikkerhetsråd eller som svar på en overhengende trussel, sa hun. -Det er ikke tilfelle her. Israels okkupasjon er en aggresjonshandling som ikke kan rettferdiggjøres som selvforsvar, akkurat som tilfellet er med Russlands okkupasjon av Krim og Ukraina. Et folks ukrenkelige sikkerhet kan ikke legitimere et annet folks totale underkastelse. Denne situasjonen krever mange endringer og et grunnleggende paradigmeskifte i måten vi tilnærmer oss Palestina-spørsmålet på.

-Behovet for å få slutt på volden og straffefriheten er like presserende som alltid for det palestinske folket, men også for israelerne, sa Albanese avslutningsvis. -Tiår med straffefrihet og vold, korrumperer og ødelegger selve grunnlaget for et samfunn. Ingen kan umenneskeliggjøre et annet folk uten å bli umenneskeliggjort selv; og ingen kan utføre en okkupasjon så brutal som denne uten selv å bli korrumpert.

Les hele talen her.

Les rapporten «On the right to self-determination for the Palestinian People».

Norge i FN 1947/2022 – rolle og ansvar

-Selv om vi støtter byggingen av en palestinsk stat, har Norge ikke anerkjent Palestina som stat, sa statssekretær Erling Rimestad i Utenriksdepartementet i sin innledning om «Norge i FN 1947/2022 – rolle og ansvar». -Norge anerkjenner staten Israel innenfor det territoriet landet kontrollerte frem til seksdagerskrigen i 1967. Fra norsk side er vi tydelige på at en fremforhandlet tostatsløsning er den løsningen vi mener i størst grad vil sikre rettighetene og sikkerheten til både israelere og palestinere. Sluttstatusspørsmålene, herunder spørsmål om grenser, sikkerhet, flyktninger og Jerusalems status, må løses gjennom forhandlinger. Det finnes kun en politisk løsning på konflikten.

Rimestad sa videre: -Til tross for perioder med optimisme etter Oslo-avtalene, har det ikke vært offisielle eller reelle fredsforhandlinger mellom israelske og palestinske myndigheter siden 2014. Frustrasjonene over den fastlåste situasjonen og den fortsatte okkupasjonen er store, særlig på palestinsk side. Bildet i dag preges av vold og maktbruk. Manglende rettigheter og fravær av en politisk horisont for fred. Videre er den palestinske ledelsen splittet.

-Sammensetningen og plattformen til den nye israelske regjeringen lover ikke godt for en snarlig bedring av palestinernes situasjon. Det er en tragisk og akutt situasjon for mange mennesker. Den nye israelske regjeringens plattform inneholder elementer som Norge har uttrykt bekymring for. Det er nå viktig å unngå en ytterligere eskalering av situasjonen, som kun vil føre til mer vold og lidelse.

Hvilket ansvar og handlingsrom har Norge?

Hvilket ansvar har så tredjestater for å stanse brudd på folkeretten? Hvilket handlingsrom har så Norge, i en konflikt vi har engasjert oss i så lenge? -Tredjestater, altså stater som ikke er direkte berørt, har begrenset med rettslige virkemidler tilgjengelig, i situasjoner der en annen stat begår folkerettsbrudd, sa Rimestad. I visse tilfeller kan det være snakk om å iverksette mottiltak. I dag foreligger det ikke tilstrekkelig internasjonal enighet og vilje til å fremtvinge etterlevelse på den måten. Andre virkemidler kan være kritiske uttalelser og andre former for politiske reaksjoner. Man må vurdere nøye hvilken virkning språk har i en konflikt som er så betent. Denne konflikten genererer sterke følelser. Det er helt naturlig. Fra norsk side mener vi at alle som engasjerer seg i denne konflikten har et ansvar for å uttrykke seg på måte som ikke bidrar til å skape større avstand.

For Norge er det et hovedanliggende å bidra mest mulig konstruktivt for situasjonen på bakken. Dette gjøres gjennom aktiv forvaltning av vår rolle og det ansvaret vi har tatt på oss. 

Les hele talen her.

Palestinernes kamp om landet

Jørgen Jensehaugen, seniorforsker ved PRIO, innledet med å trekke noen historiske linjer fra 1947 da palestinerne var i besittelse av om lag 90 % av landet. FNs løsning i 1947 var likevel en deling hvor palestinerne skulle få beholde 43%, mens Israel skulle opprettes på 56 %. Jerusalem skulle være underlagt FN. I ettertid fremstilles dette som at palestinerne takket nei til et godt tilbud, mens Israel var kompromissvillige og takket ja til å dele landet. Den analysen stemmer bare sett opp mot hvor lite palestinerne har nå. Sett fra datidens situasjon hadde det vært umulig å si ja til det tilbudet.

Istedet ble 750.000 palestinerne fordrevet i 1948, og det lille som var igjen på arabiske hender ble okkupert av Jordan og Egypt. I 1967 ble Gaza og Vestbredden okkupert av Israel.

Da PLO ble opprettet i 1964 så var den palestinske visjonen en frigjøring av hele det historiske Palestina, og opprettelsen av en stat i dette territoriet. Dette var fullstendig uakseptabelt for det «internasjonale samfunnet» fordi det betydde at Israel ikke lenger skulle eksistere, og de jødiske innvandrerne som hadde kommet etter et visst tidspunkt skulle måtte returnere til landene de kom fra. Fra tidlig på 1970-tallet endret PLO gradvis standpunkt i retning av en tostatsløsning. Erklæringene fulgte en trend i en mer modererende retning, men det var ikke en lineær endring og det vakte mye politisk motstand,

Fram til 1987 ble frigjøringskampen ledet utenfra, dvs fra PLO i eksil, I 1987 kom frigjøringskampen hjem i form av intifadaen. Dette trigget uavhengighetserklæringen i 1988, Madrid-prosessen i 1991 og Oslo-avtalen i 1993. PLO kom dermed hjem og hadde bundet seg til tostatsmasten. I praksis innebar dette en aksept av to ting: 1) Palestina skulle kun være Vestbredden og Gaza og 2) flyktningspørsmålet forsvant fra agendaen til PLO-ledelsen.

-Vi kan diskutere problemene her i dager til ende, sa Jensehaugen, men et sentralt problem var at Israel undergravde også dette store palestinske kompromisset ved å bygge stadig flere bosettinger, infrastruktur og sikkerhetstiltak på de okkuperte områdene slik at den visjonen PLO hadde bundet seg til kollapset, mens man forhandlet om den.

-Sagt enkelt er det dette dilemmaet palestinerne har i dag, sa Jensehaugen. -Den løsningen de har kommet fram til at de kan akseptere, nemlig tostatsløsningen, har blitt umuliggjort av Israel, mens den løsningen de forlot er det ingen som kan akseptere. Dagens situasjon kan beskrives på mange måter: Apartheid; en-stats-realitet, ingen-løsnings-limbo. Hvis Israel annekterer, er tostatsløsningens død tydelig. Men jeg er redd for at verden fortsetter med den samme trenerende retorikken: «Nå lukker vinduet for en tostatsløsning seg, nå er det i ferd med å lukke det seg, snart lukker det seg, osv.»

Hva kan Norge gjøre?

Spørsmålet ble reist av Line Khateeb, leder av Palestinakomiteen, som moderator for panelet med Ingrid Fiskaa, medlem av Stortingets utenriks- og forsvarskomite (SV), Liv Tørres, leder av LOs internasjonale avdeling og Gaute Børstad Skjervø, nestleder i AUF.

-Norge har et spesielt ansvar, sa Liv Tørres, leder av Internasjonal avdeling i LO. –Vi må synliggjøre hva som skjer på bakken, og hvem som tjener på okkupasjonen. Vi må svare og avvise anklager om antisemittisme, ekskludere dem som tjener på okkupasjonen, støtte en internasjonal boikott og lære av det anti-apartheidbevegelsen gjorde mot Sør-Afrika. Vi må også bidra til å styrke det palestinske sivilsamfunnet, som har blitt svekket over tid, og som først og fremst trenger politisk støtte. Det som virkelig mangler er politisk vilje.

-Vi må gjøre noe mer enn bare å si at vi er bekymret, sa Ingrid Fiskaa. – SV mener at regjeringen må legge press på Israel, og en plass å begynne er å forby bosettervarer. Vi kan ikke overlate det ansvaret til forbrukeren gjennom merkeordninger. Et annet tiltak er å ikke investere i okkupasjonen. Akademisk og kulturell boikott trenger ikke utelukkes, men må rettes mot institusjoner, ikke enkeltpersoner.

-Mange AUF-ere er opptatt av Palestina, og vi har nylig oppfordret regjeringen til å anerkjenne Palestina som stat, sa Gaute Børstad Skjervø. -Det er et paradoks at selvbestemmelsesretten blir håndhevet i Ukraina, men ikke i Palestina og Vest-Sahara. Jeg liker å spørre: Hva ville Olof Palme gjort? Jeg mener norske politikere kan gjøre mer uten at USA rammer Norge så voldsomt for det. Vi må være prinsipielle, ikke bare kjempe for våre prinsipper hos våre allierte. Norge bør sanksjonere okkupasjonen og krigsøkonomien i Israel.

Vi trenger et paradigmeskifte

-Så, hvor står vi da? spurte Kjell Brygfjeld avslutningsvis, advokat og initiativtaker til Forsvar folkeretten. – Jeg vil gjerne knytte an til en passasje til Francesca Albanese sin rapport til FNs generalforsamling. I avsnitt fem skriver hun: The Palestinians who in 1967 managed to “remain” could not know that. 55 years later, they would still wake up under the yoke of foreign domination, with their rights suspended and, the refugees among them, without concrete prospects of returning to their ancestral lands.

Realiteten er at palestinerne våkner opp til denne situasjonen hver eneste dag! Som det heter i norsk politisk samtale: Vi kan ikke ha det slik, sa Brygfjeld. Vi har hørt hva som er norske myndigheters innstilling, situasjonen må løses gjennom forhandlinger mellom «partene». I den anledning akter myndighetene ikke å foreta seg noe alene, bare i samarbeid med EU-landene. Jeg er enig med Albanese i at vi trenger et paradigmeskifte for å komme til videre til en løsning for det palestinske folket, og da sier jeg: Gå hjem og les Albaneses rapport (A/77/356), avsnittene 67 og påfølgende.

Hovedinnholdet er:

• Rett til sjølbestemmelse
• Avslutt okkupasjonen

På dette punktet knytter rapporten sin viktigste konklusjon an til de presentasjonene som vi har hørt i dag. Da er det opp til oss, det etterlyste sivilsamfunnet, å legge det nødvendige press på våre myndigheter for å få til et paradigmeskifte.