Krigshandlinger iverksatt av vestlige demokratier de siste 20 årene har ført til flere hundre tusen dødsfall, uante sivile lidelser, destabilisering i store geografiske områder og en flyktningkrise som skaper konflikter i vestlige samfunn. «Vi» er i ferd med å twitre oss til en ny storkonflikt som vil få de andre til å fremstå som søndagsturer. Hvordan kom vi hit?
Av professor Aksel Tjora, NTNU, og førsteamanuensis Skender Redzovic, NTNU.
Krigen i Afghanistan ble innledet av USA for å ramme al-Qa’ida og deres støttespillere Taliban som sto bak terrorangrepet i New York i 2001. Koalisjonen gikk derimot inn i et nasjonsbyggingsoppdrag uten en klart definert exitstrategi. En flyforbudssone i Libya ble vedtatt av FN for å beskytte sivile fra regimets angrep. Libya ble kastet inn i en borgerkrig som ytterligere forverret situasjonen til den sivile befolkningen. I Syria skulle vi i samarbeid med vår allierte Saudi-Arabia bidra til å innføre demokrati og menneskerettigheter. Men heller enn økt folkestyre var det islamistene i ISIS som fikk fotfeste både i Syria og Irak. Målet med krigen i Jemen var å hjelpe Saudi-Arabia å løse borgerkrigen i sin favør. Nok en gang et uklart mål og ingen exit-plan!
De aller fleste krigshandlingene går på akkord med folkeretten. Dette bidrar til å erodere og destabilisere det internasjonale systemet. Hva med menneskerettighetene til de irakiske, libyske, syriske og jemenittiske sivile som ble kastet inn i ufattelige tragedier gjennom kriger initiert på falske premisser, til dem som blir torturert og sitter uten rettferdig dom i Guantánamo, til dem som blir henrettet av en drone uten dom og til de uskyldige i nærheten som kaldt kategoriseres som «colateral damage»?
Vi liker å formidle til verden at de som begår gjerninger utenfor folkeretten skal svare for seg og dømmes. Gjelder dette oss?
Det virker som om nevnte handlinger anses som små arbeidsuhell for dem som er folkevalgt. Vi kan ikke registrere at noen er ansvarliggjort for de mange tragediene omtalt ovenfor. Hvor mange av de konfliktene de vestlige demokratiene har satt i gang var godt diskutert og redegjort for? Har de vært forankret i relevante folkevalgte forsamlinger?
Er svaret i hovedsak at man har vedtatt kriselover og skapt og fått akseptert en utbredt følelse av «mangel på tid»? Er det ideen om akutt krise som har muliggjort mobilisering av krigsmaskiner på fremmed jord uten transparente prosesser, grundige diskusjoner og nødvendige vedtak i relevante organer? Vår rolle i Libyakrigen kan oppsummeres slik: Vi avgjorde vår deltagelse i hui og hast, på grunnlag av ufullstendige analyser, og detonerte 588 bomber for å beskytte sivile. Folk ble drept og Gaddafi døde. Men den sivile befolkningen fikk det verre enn før og vi sviktet dem vi skulle beskytte ved å stikke av. Og ingen tok ansvar! Det må være lov å påpeke at statsoverhodet som hadde ansvar for dette fikk toppstilling i Nato i etterkant.
Det er påfallende at kandidater som vinner valg på å trekke oss ut av konflikter, ender opp med å skape flere. Det er vanskelig å tro at årsaken til denne uheldige utviklingen er inkompetanse. Er motivene økonomiske eller ideologiske? Eller må vi ty til en mer konspiratorisk antakelse om at konfliktene søker destabilisering for nye maktkonstellasjoner? Hvor langt unna er vi å havne med ryggen mot veggen, uten andre utsikter enn som part i nok en storkrig? Kan vi akseptere at lederskapelig impulsivitet, med påfølgende flaks eller uflaks, skal avgjøre nye storkonflikter?
De siste 20 års utvikling antyder at det kun er et tidsspørsmål før en ny stor krise inntreffer. Historien kan dømme oss hardt hvis det brede engasjementet uteblir.
Kronikken er tidligere publisert i Klassekampen 13. januar 2020.
Initiativet «Forsvar folkeretten» 